Una comunità, raggiunto un certo numero di appartenenti, di stabilità, di presenza tangibile, esprime l’esigenza di vivere la propria cultura, nella sua forma omnicomprensiva. La parallela integrazione con le comunità ospitanti permette la conoscenza di altre peculiari forme, ad essa affini. Diverse tematiche, diverse gradazioni di problematiche, talvolta anche bizzarre soluzioni perfettamente plausibili, ne differenziano lo sviluppo.
Nel trasferirsi, più o meno stabilmente, nasce così l’esigenza di traghettare le esperienze precedenti nella nuova sfera di relazioni, essa sì piccola ma anche composta di portatori, consapevoli o meno, di una grande tradizione artistica ancor oggi visibile, tangibile, ammirata, talvolta ostentata con deleteria arroganza.
Perché non il teatro, allora?
Quello che un gruppo di temerari, nel 2018, ha deciso di fondare come prima, ed al momento unica, realtà teatrale strutturata in lingua italiana in Norvegia. Teatro, un termine-ombrello, è divenuto talmente generico da obbligare ad essere definito, come se fosse razionale stabilire una scala di apparente maggior qualità o precisione d’indirizzo.
Non siamo d’accordo con le divisioni burocraticamente obbligate tra il teatro per fasce di età, per generi, per categorie o per nazionalità, né siamo d’accordo con le risultanti categorizzazioni tra il sacro, il profano, l’osceno o il celestiale. Il teatro, nella sua irrisolta completezza, è un veicolo espressivo che si avvale di tutte le tecniche disponibili, o le inventa; che sperimenta o segue il solco delle tradizioni; che comprende come ogni testo sia rappresentabile, anche il più complesso o impossibile, e che vada solo trovata la chiave per metterlo in scena, ricercando.
Non ci sono limiti, nel nostro voler fare teatro. Non ci sono testi non validi. Magari ci sono testi, racconti, temi, storie, che non hanno il peso giusto per incidere in quel momento storico specifico, e vanno temporaneamente accantonati ma sempre tenuti disponibili per letture nuove, o riletture vecchie con occhi diversi in tempi storici diversi. Il teatro è un racconto fatto in pieno giorno da un personaggio in piedi su un sasso, col silenzio attorno e un pubblico di passanti con le orecchie aperte, pronte a cogliere il guizzo di ogni significato, ora nuovo, ora diverso, ora insinuante, ora diretto, sibillino, schietto, di coraggio, di morte, di amore grezzo, di tradimenti. Specchio di una società che quel giorno passava e venne attirata da un certo Tespi, raccontatore di storie. Noi siamo li e abbiamo ascoltato e abbiamo raccolto, insieme a milioni di altri. Questo è il nostro agire che offriamo, lavorando nell’ombra della preparazione di mesi e talvolta anni, emergendo una e forse due volte nel ciclo solare ma immersi sempre in questo mare in cui tutti nuotiamo e viviamo.
Con questo spirito, presentiamo spettacoli sempre di tematica diversa ma profondamente ancorati ad eventi mitologici o reali, esistenti, immaginati ma anche incorrenti nei fatti di natura sociale, personale o storica. Poliedrici e volutamente interrogativi, capaci di ironia e sarcasmo, di violenza esibita e rappresentata, di affilatissime sequenze verbali, di rozze cadute nel corporale, in quel connubio inestricabile, tra lingua alta, lingua bassa, gergo quotidiano, tecnicismi, esse tattiche e strategie del vivere in una società moderna, complessa e con molti aspetti tragici ma anche ridicoli e tali da piazzarli su un palcoscenico e farne strame. È prassi e vanto della compagnia di presentare i testi in norvegese come sovra-titoli, in un ulteriore sforzo di avvicinamento culturale che si spera possa un giorno integrarsi compiutamente.
StellaPolare Teater
Når et samfunn har nådd et visst antall medlemmer, en viss stabilitet og en konkret tilstedeværelse, uttrykker det et behov for å oppleve sin egen kultur i sin helhetlige form. Den parallelle integrasjonen med vertssamfunnene gjør det mulig å bli kjent med andre særegne former som er beslektet med den. Ulike problemstillinger, ulike graderinger av problemer, noen ganger til og med bisarre løsninger som er helt plausible, skiller deres utvikling.
Når man flytter, mer eller mindre permanent, er det derfor nødvendig å overføre tidligere erfaringer til den nye sfæren av relasjoner, som riktignok er liten, men som også består av bærere, bevisste eller ubevisste, av en stor kunstnerisk tradisjon som fremdeles er synlig, håndgripelig, beundret, noen ganger fremvist med skadelig arroganse.
Hvorfor ikke teater, da?
Det som en gruppe våghalser i 2018 bestemte seg for å etablere som den første, og foreløpig eneste, strukturerte italienskspråklige teatervirkeligheten i Norge. Teater, et paraplybegrep, er blitt så generisk at det tvinges til å defineres, som om det var rasjonelt å etablere en skala av tilsynelatende større kvalitet eller presisjon i henvendelsen.
Vi er ikke enige i byråkratisk påtvungne inndelinger av teateret i aldersgrupper, sjangre, kategorier eller nasjonaliteter, og vi er heller ikke enige i de kategoriseringene som følger av dette mellom det hellige, det profane, det obskøne eller det himmelske. Teatret, i sin uforløste helhet, er et uttrykksmiddel som tar i bruk alle tilgjengelige teknikker, eller oppfinner dem; som eksperimenterer eller følger i kjølvannet av tradisjoner; som forstår at enhver tekst kan representeres, selv den mest komplekse eller umulige, og at man bare må finne nøkkelen til å iscenesette den, ved å utforske den.
Det finnes ingen grenser i vårt ønske om å gjøre teater. Det finnes ingen ugyldige tDet finnes ingen grenser for vår lyst til å gjøre teater. Det finnes ingen ugyldige tekster. Kanskje finnes det tekster, fortellinger, temaer, historier, som ikke har den rette tyngden til å gjøre inntrykk i det aktuelle historiske øyeblikket, og som bør legges til side midlertidig, men alltid holdes tilgjengelige for nye lesninger, eller gamle gjenlesninger med andre øyne i andre historiske tider. Teateret er en fortelling fortalt i dagslys av en skikkelse som står på en stein, med stillhet rundt seg og et publikum av forbipasserende med åpne ører, klare til å fange opp flimmeret av enhver mening, nå ny, nå annerledes, nå insinuerende, nå direkte, sibyllinsk, direkte, om mot, om død, om rå kjærlighet, om svik. Et speilbilde av et samfunn som passerte forbi den dagen og ble tiltrukket av en viss Thespis, en historieforteller. Vi er der, og vi lyttet og samlet, sammen med millioner av andre. Det er dette vi gjør, vi arbeider i skyggen av måneder og noen ganger år med forberedelser, vi dukker opp en eller kanskje to ganger i solsyklusen, men vi er alltid nedsenket i dette havet som vi alle svømmer og lever i.
I denne ånden presenterer vi forestillinger som alltid er tematisk forskjellige, men som er dypt forankret i mytologiske eller virkelige hendelser, eksisterende, forestilte, men også forankret i sosiale, personlige eller historiske fakta. De er mangefasetterte og bevisst spørrende, de kan være ironiske og sarkastiske, de kan vise og representere vold, de kan være sylskarpe verbale sekvenser, de kan være grove og kroppslige, i den uløselige kombinasjonen av høyspråk, lavspråk, hverdagssjargong, teknikaliteter, taktikker og strategier for å leve i et moderne samfunn, komplekst og med mange tragiske aspekter, men også latterlig og latterliggjørende, slik at vi kan plassere dem på en scene og gjøre narr av dem. Det er kompaniets praksis og skryt å presentere tekstene på norsk som overtekster, i et ytterligere forsøk på en kulturell tilnærming som forhåpentligvis en dag vil bli fullt integrert.
StellaPolare Teater
Once a community has reached a certain number of members, a certain stability and a tangible presence, it expresses a need to experience its own culture in its holistic form. The parallel integration with the host societies makes it possible to get to know other distinctive forms that are related to it. Different issues, different gradations of problems, sometimes even bizarre solutions that are entirely plausible, distinguish their development.
When moving, more or less permanently, it is therefore necessary to transfer past experiences to the new sphere of relationships, which is admittedly small, but which also consists of carriers, conscious or unconscious, of a great artistic tradition that is still visible, tangible, admired, sometimes displayed with harmful arrogance.
So why not theatre?
What a group of daredevils decided in 2018 to establish as the first, and so far only, structured Italian-language theatre reality in Norway. Theatre, an umbrella term, has become so generic that it is forced to be defined, as if it were rational to establish a scale of seemingly greater quality or precision in the inquiry.
We do not agree with bureaucratically imposed divisions of theatre into age groups, genres, categories or nationalities, nor do we agree with the resulting categorisations between the sacred, the profane, the obscene or the heavenly. Theatre, in its unfulfilled totality, is a means of expression that uses or invents all available techniques; that experiments with or follows in the wake of traditions; that understands that any text can be represented, even the most complex or impossible, and that the key to staging it can only be found by exploring it.
There are no limits to our desire to make theatre. There are no invalid texts. Perhaps there are texts, stories, themes, histories, which do not have the right weight to make an impression in the current historical moment, and which should be put aside temporarily, but always kept available for new readings, or old rereadings with different eyes in other historical times. The theatre is a story told in daylight by a figure standing on a rock, with silence around him and an audience of passers-by with open ears, ready to catch the flicker of any meaning, now new, now different, now insinuating, now direct, sibylline, direct, about courage, about death, about raw love, about betrayal. A reflection of a society that passed by that day and was drawn to a certain Thespis, a storyteller. We are there, and we listened and gathered, along with millions of others. This is what we do, we work in the shadow of months and sometimes years of preparation, we emerge once or maybe twice in the solar cycle, but we are always immersed in this ocean that we all swim and live in.
In this spirit, we present performances that are always thematically different but deeply rooted in mythological or real events, existing, imagined, but also rooted in social, personal or historical facts. They are multifaceted and deliberately questioning, they can be ironic and sarcastic, they can show and represent violence, they can be razor-sharp verbal sequences, they can be rough and physical, in the inextricable combination of high language, low language, everyday jargon, technicalities, tactics and strategies for living in a modern society, complex and with many tragic aspects, but also ridiculous and ridiculing, so that we can place them on a stage and make fun of them. It is the company’s practice and boast to present the texts in Norwegian as surtitles, in a further attempt at a cultural approach that will hopefully one day be fully merged together.